Den ontologiske vendingen i arkeologien

Ingen fremtid for en komparativ vitenskap?

Abstract

I de siste årene har arkeologien og antropologien vært gjenstand for en «ontologisk vending». Vendingen har vært ledsaget av et skifte i perspektiv : Fokuset er flyttet vekk fra fortolkning og over til en diskusjon om hva virkeligheten er. I følge eksponentene for den ontologiske retningen er det meningsløst å snakke om virkeligheten som en kulturell representasjon, siden vi kun har tilgang
til virkeligheten gjennom vår egen fortolkning. Virkeligheten eksisterer ikke i ufortolket form. Det finnes ingen «objektiv» natur som kan brukes som referanse når vi oversetter fra forhistoriske til nåtidige kontekster. Resultatet er at vi ofte tolker forhistorien på den vestlige vitenskapens premisser, i lys av vår egen verdensforståelse. Enkelte arkeologer mener derfor at arkeologien bør gi opp målsettingen om å være en fortolkende og komparativ vitenskap. Det beste vi kan gjøre er å beskrive de ontologiske forskjellene mellom forhistoriske og nåtidige samfunn. Denne artikkelen advarer mot slike forsøk på å begrense arkeologien til et rent deskriptivt foretakende. Den argumenterer for at vi bør utvikle en ny type komparativ analyse som er inspirert av Eduardo Viveiro de
Castros teorier om «perspektivisme».